Scenialitet: de beste ideene skapes i et fellesskap

Om du ønsker å være på ditt mest kreative bør du oppsøke en arena med andre likesinnede mennesker. De beste ideene oppstår nemlig i et fellesskap eller «scenius» som Brian Eno kaller det, og sjeldent i et vakum hos noen få enslige personer slik historien gjerne vil ha oss til å tro.

Historien og populærkulturen fremstiller mange av menneskehetens store fremskritt som resultat av enslige geniers standhaftige arbeid i isolasjon fra omverdenen.

I følge musikeren og produsenten Brian Eno er denne forestillingen om det ensomme kreative geniet en myte. Han mener stort sett alle gode ideer har sitt utspring i et fellesskap ¹. At kreativitet ikke er en antisosial handling, men blomstrer i et samfunn bestående av ulike individer med forskjellige talenter som påvirker, inspirerer og oppfordrer hverandre. En «scenius».

En kreativ klynge

«Scenius» er en sammensetning av de engelske ordene «scene» (scene) og «genius» (geni).

På norsk kan «scene» i denne sammenhengen defineres som en kreativ arena, en kreativ scene, kreativ klynge eller en subkultur. «Genius» betyr geni, som i følge Store Norske leksikon er betegnelsen på et svært kreativt, nyskapende og intelligent individ.

«Scenius» kan på bakgrunn av dette sees på som den kollektive genialiteten til en gruppe ², og kan oversettes til norsk som scenialitet.

Scenialitet i historien

Kunstnere, artister, teknologer håndverkere og andre med felles interesser har opp gjennom historien stadig samlet seg i klynger, som i Paris på 1920-tallet, New York på 1960 tallet, i Camp 4, Silicon Valley og på Burning Man.

Firenze, renessansens fødested, er et annet eksempel, hvor en hel by fremsto som en eneste stor kreativ scene.

I biografien om Leonardo DaVinci beskriver forfatteren Walter Isaacson hvordan Firenze på 1400-tallet var en gryte av inspirasjon og nytenkning basert på felles interesse for kunst, filosofi, teknologi og antikk kultur.

Hele byen var tuftet på deling av kunnskap og innovasjon på tvers av disipliner. Skreddere, pottemakere, gullsmeder, trearbeidere, linsemakere, kunstnere og artister jobbet side om side og inspirerte hverandre. I pausen møttes de alle og diskuterte seg i mellom mens de ble underholdt av teater og andre kunstformer.

Midt oppi alt dette finner vi Leonardo DaVinci. Isaacson advarer derfor mot å omtale den kjente maleren som et isolert geni. Som et unikum med nesten overnaturlige talenter.

Leonardo var utvilsomt en smart person, og man kan helt sikkert kalle han genial, men genialiteten var av en konkret type som vi kan forstå og selv oppnå, og ikke av en overnaturlig karakter.

Han var svært fantasifull, nysgjerrig og kreativ innenfor flere felt, og han omringet seg med eksperter innenfor de ulike interessefeltene.

DaVinci lærte blant annet om lysets egenskaper hos linsemakeren, om skyggespill på kroppens muskler av billedhuggerne, om perspektiv og forsvinningspunkt av andre malere, og om forhold og avstander av matematikerne. DaVincis genialitet er basert på felleskapet han var en del av.

Isaacson mener dette er viktig å belyse, uten at han konkret nevner Enos «scenius», og at det gjelder for samtlige av de personene han har skrevet biografier om.

Ideen om «scenialitet» fjerner altså ikke oppnåelsen til store og betydningsfulle individer, men erkjenner at kreativitet på en eller annen måte alltid er et samarbeid.

Gir rom for ikke-genier

Konseptet «scenialitet» hylles også av forfatteren og kunstneren Austin Kleon. I sin bok «Show your work» mener han dette gir rom for alle oss som ikke føler seg som kreative genier ³.

I og med at gode ideer oppstår på bakgrunn av et kreativt fellesskap handler det ikke om hvor smart man er, men hva man bidrar med, som innsikt, gode samtaler, spørsmål, nysgjerrighet og interesse, samt en vilje til å lære bort.

Han bruker dette som argument når han påstår at alle bør dele det de kan og lærer, selv om man er en amatør, for det kan alltid være til nytte for noen ³. En påstand som for øvrig er utgangspunktet for denne nettsiden.

Hvorfor virker det?

I tillegg til ren påvirkning og inspirasjon fra andre i kollektivet er det flere andre grunner til at en scenialitet vokser frem.

Tidligere redaktør og grunnlegger av «The Wire» Kevin Kelly trekker spesielt frem fire punkter som gjør et kreativt fellesskap så attraktivt og effektivt ⁴:

1. Felles anerkjennelse og god innflytelse. Risikable sjanser applauderes og vennlig konkurranse provoserer / inspirerer / stimulerer medlemmene.
2. Rask og effektiv deling av verktøy og teknikker.
3. Nettverkseffekt av suksess: Andres vellykkethet skaper flere suksesser.
4. Et Lokalmiljø som tolererer, heier på og aksepterer uvanlige, nye og moderne impulser.

Merk at det i dette eksempelet er snakk om en fysisk «scenialitet» som et kulturhus, Silicon Valley, Camp 4 eller lignende kreative scener, men man kan også finne det på nettet eller skape det selv.

Søk likesinnede

Musikk-journalisten Sheryl Garratt skriver i et blogginnlegg på «Creative minds» at det å oppsøke en kreativ arena med likesinnede er oppskriften til å maksimere egen kreativitet ⁵.

Dersom du ikke har et slikt fellesskap i nærheten anbefaler både Garratt og Kleon at du går online for å finne en eller skape den selv ^{4 5}.

Hvis en kreativ scene skulle være i ferd med å etablere seg påpeker Kelly viktigheten av å ikke kvele det ⁴. Ikke stopp det, ikke formaliser det eller overvåk det. Tennes gnisten, så blås heller på den. La det være ineffektivt, tullete, på kanten, marginalt og i bakevja. Beskytt det og hedre det.

Mine grublerier: Er det forskjell på digital og fysisk scenialitet?

Kleon og Garratt anbefaler å gå online om man ikke har noen fysiske kreative arenaer i nærheten, men vil det være like effektivt? Kan blogger, forum og sosiale medier skape samme dynamikk som et fysisk møtested?

Er det ikke en større sjanse for å komme over noe uventet og nytt i direkte kontakt med andre mennesker, ansikt til ansikt? Vil ikke en digital versjon i større grad bli enveiskjørt, styrt av algoritmer basert på allerede eksisterende interesser? For ikke å snakke om forstyrrelser og kjøpepress, og KI-generert innhold som er i ferd med å oversvømme nettet.

Og er ikke dialogen på nett av en mer giftig karakter sammenlignet med en prat på gangen, i kafeteriaen eller i arbeidsmiljøet? Krever ikke nettet også en større innsatsvilje og konsentrasjon i form av lesing, søking, scrolling og konsumering av video og lyd? Gir det mindre rom for overraskelser og impulsivitet?

Man finner selvsagt inspirasjon på nettet og andre steder, men hvor er man mest kreativ?

Hvis jeg bruker meg selv som eksempel opplever jeg en helt annen inspirasjon og kreativitet når jeg er innom det lokale kulturhuset eller kulturkafeen i byen, sammenlignet med ulike digitale kanaler. Jeg lærer mye i samtaler med andre, og opplever større interesse for egne forslag og ideer i en prat ansikt til ansikt. Jeg kommuniserer rett og slett mer.

Det sitter lenger inne å kommunisere det samme online. Jeg har ofte ikke lyst, tid eller inspirasjon til å skrive der. Fysiske situasjoner føles mer impulsive og kreative.

Etter en god samtale ser jeg kanskje på en kunstutstilling eller hører musikk som får tankene over på noe helt annet, og som kan være triggere for kreativiteten. De tankene og den påvirkningen opplever jeg sjeldent på nett. Det nærmeste man kommer er kanskje hangouts, for å prøve å skape noe av det samme kreative kaoset.

Når det er sagt ønsker jo jeg å være en bidragsyter på nett via denne nettsiden, med det håp å inspirere andre. Og det er mange suksesshistorier om vellykkede digitale grupperinger.

Uansett fysisk eller digital versjon er det viktig og effektivt for kreativiteten å være sammen med andre kreative mennesker, gjerne innenfor ulike disipliner, og med andre interesser, siden inspirasjon kan komme hvor som helst fra.

Dessuten er jeg av den oppfatning at kreativiteten, undringen og grublingen er sterkt truet av teknologi.

En gruppe utgjør et økosystem av talent.